Det var med sommerfugler i magen jeg pakket kofferten og fløy til London for å gå på EF-skolen i 3 uker. Allerede på bilturen fra flyplassen ønsket London meg velkommen med fyrverkeri fra the Millennium Dome! Og mens byens kjente landemerker Tower Bridge, London Eye, Big Ben og Trafalgar Square fulgte som perler på en snor, visste jeg, der jeg satt i baksetet, at denne reisen kom til å bli en stor opplevelse!
Første uka var alt ganske overveldende, - jeg kom alene til en millionby og fikk utrolig mange nye inntrykk på en gang. Etter å ha vært ovenpå og full av energi i et par dager, følte jeg meg plutselig ganske sårbar og redd. Men med trøst hjemmefra via telefon og fra mine søte samboere, litt sjokolade og nye magasiner (som forøvrig var utrolig billige i forhold til i Norge, - nice surprise!), kom jeg over mitt lille ”kultursjokk”, fant roen igjen og ble på ny fylt med energi av alt jeg opplevde. For London er virkelig en godtepose med mye for enhver smak.
Byen er blant annet kjent for sine musikaler og jeg fikk gleden av å se ”The Phantom of the Opera” på Her Majesty’s Theatre. Det var en helt fantastisk opplevelse, med musikk, kostymer, scenografi og prestasjoner som gjorde meg stum av beundring, – amazing! Et annet høydepunkt var å posere med kjendiser på Madame Tussaud’s vokskabinett. Det ble mye latter og mange festlige bilder! Shopping ble det også tid til, og det var jo ingen ulempe at alle butikkene hadde søndagsåpent. Timene fløy fort i de til tider svært folksomme handlegatene. Ellers var det bare å følge med på aktivitetsplanen som skolens aktivitetskontor satte opp for hver uke. Mye gøy å være med på! De ordnet i tillegg spesialpriser på severdigheter, museer og musikaler, og de var utrolig hjelpsomme uansett hva vi måtte lure på.
Studenthjemmet Larch Court var mitt hjem under londonoppholdet. Der bodde jeg i ei flott leilighet sammen med 6 trivelige jenter fra Italia, Thailand, Hong Kong og Kasakstan. Det var en spennende miks av kulturer, og vi lærte mye av hverandre og om hverandre. De tre ukene jeg gikk på skolen, møtte jeg faktisk ingen fra Norge, noe jeg egentlig syns var en fordel; jeg hadde tross alt ikke reist så langt for å snakke norsk. Å snakke og gjøre seg forstått var ikke noen problem, og jeg fant fort ut at jeg var flinkere enn jeg på forhånd hadde trodd. Å snakke og lære et fremmedspråk i et land hvor språket faktisk snakkes er noe helt annet enn engelsktimer i et norsk klasserom. Og skulle ordene likevel gå litt i stå, så husk at et vennlig smil er et verdensspråk!
God tur til LONDON!
